Jeg er en skulptur, baby. Du kan ta på meg hvis du vil

Jeg hørte en gang en historie om et lite unnselig og forlatt hus i Amerika et sted. I lange tider hadde det voldt stor irritasjon i nabolaget med sin forsoffne og neglisjerte fremtoning. Og endelig hadde man besluttet at det skulle rives. Alle hjerter frydet seg. Men før den store dagen kom, var det en som beveget seg ut i nattens mulm og mørke og helte et lass jord på taket av det forhatte bygg. Dagen etter, da folk fikk se det lille huset som nå stod der vaklevorent, tynget under den voldsomme vekten av all jorden, fikk pipa med straks en annen låt. Med ett var det som om huset fikk personlighet, det ble noe man kunne identifisere seg med. Man begynte å synes synd på huset. Det kunne da ikke bare rives?

Det viste seg senere at historien hadde fått noen ekstra dimensjoner i overleveringen. Prosjektet, som bærer navnet Partially Buried Woodshed, oppstod ad hoc i forbindelse med at Robert Smithson var gjestelærer på Kent State University i 1970. Da oppgaven han opprinnelig hadde planlagt gikk i vasken, utviklet han istedet en idé sammen med noen av elevene, som i all hovedsak handlet om å utforske temaet entropi. Og slik endte det altså med at et stort jordlass havnet på taket av et lite, falleferdig vedskjul i Amerika.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Partially Buried Woodshed. Robert Smithson

 

Uavhengig av historiens omfang av sannferdighet, har jeg har aldri klart å glemme hvordan noe alminnelig og uinteressant kunne bli løftet ut av den kollektive bevissthetens fortrengte kroker og inn i følelsenes forgjette landskap ved et så enkelt grep. Underveis ble den vissheten mer verdifull enn prosjektet i seg selv. Og da jeg første gang så Gordon Matta-Clarks ‘building cuts’ prosjekter, Splitting og Conical Intersect, oppstod en familiær forbindelse med det lille vedksjulet i Kent i mitt hode. Selv om kunstverkene tangerer forskjellige problemstillinger, er det likevel visse berøringspunkter i den historien de forteller. Robert Smithson ville illustrere hvordan entropien er et ufravikelig felles premiss for alle prosesser på jorden. I tilfellet med skjulet kan man si at manglende vedlikehold forandret kultur til natur. En prosess ofte omtalt som forfall. I Gordon Matta-Clarks prosjekter går det  en understrøm av kritikk mot den postmodernistiske arkitekturens yppersteprester, som han anså for å være fortapte sjeler i en verden av abstraksjoner, langt unna hverdagens fysiske realitet. Også et et slags arkitektonisk forfall i manges øyne. Til biennalen i Paris i 1975, skar han et konisk hull gjennom to bygninger fra 1700-tallet som skulle rives i forbindelse med oppførelsen av det omstridte Centre George Pompidou, postmodernismens Versailles. I verket Splitting utførte han en arkitektonisk disseksjon på et fraflyttet amerikansk forstadshus. Noen ser det som en kommentar til nedbrytningen av den amerikanske drøm, materialisert i huset hvor kjernefamilien er omdreiningspunkt, men det etterlater også en uhyggelig eim av forstadenes forfall.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Conical Intersect. Gordon Matta-Clark

 

 

Splitting. Gordon Matta-Clark

 

For en stund siden leste jeg så om to norske kunstprosjekter som begge forvandler helt alminnelige, trauste norske bolighus i periferien til kunstobjekter en stakket stund. I det ene verket ble en rivningsklar femtitallsboligs snarlige død på Askøy fordrøyet mens det inngikk i kunstprosjektet You only tell me you love me when you´re drunk av Lutz-Rainer Müller og Stian Ådlandsvik. En forseggjort modell av huset ble sendt på en dårlig emballert reise fra Bergen til Bejing, videre til Sydney, New York og Paris før det til slutt ankom hjembyen i sørgelig forfatning. Underveis ble skadene på modellhuset dokumentert og overført på 1:1 versjonen ute på Askøy. En iscenesatt rivningsprosess bestemt av ytre, uforutsigbare faktorer. Det materialet som ble fjernet fra huset ble samtidig brukt i en utstilling på Hordaland Kunstsenter, hvor blant annet den ene langveggen ble omformulert til et par gigantiske 50-talls briller. Istedet for en rask, nærmest ubemerket fjerninng av det gamle huset,  ble det istedet en seigpinet prosess hvor man kunne komme til å risikere å måtte reflektere over den norske materielle overflod  hvor husene ikke lenger bygges for evigheten, men først og fremst er investeringsobjekter. Hvis man altså er i stand til å tenke slike tanker. Høydepunktet må ha vært vernissagen. En buss fraktet de fremmøtte ut til det søvnige forstadsområdet hvor man fikk servert solo og pølse mens skeptiske naboer fulgte med bak blondegardinenes langsomme blafring. Muligens med briller.

 

You only say you love me when your’re drunk. Lutz-Rainer Müller og Stian Ådlandsvik.

 

Det andre prosjektet blander seg også inn i den norske boligpolitikken, men tar for seg et litt bredere spekter. Still Life er et pågående kunstprosjekt som involverer et fraflyttet gjenreisningshus i Hanselv. Huset fryses til is og vil smelte frem i løpet av våren. Bakgrunnen for prosjektet har forgreninger ut i flere deler av den norske  historien. Etter bombingen av flere byer i Norge under annen verdenskrig, var det akutt behov for nye boliger. Løsningen ble å utvikle billige, moderate og firkantede typehus og male dem i forskjellige farger. Forhistorien for nettopp dette huset  er dessuten at det ble gjenreist for en sjøsamisk familie og derfor  berører verket også den over hundre år gamle  skamløse “fornorskningspolitikken”, der den samiske befolkningen ble tvangsintergrert i det norske samfunn. Og sist men ikke minst åpner det for spørsmål rundt fraflytningsproblematikken i distriktene. Som det så fint står i prosjektbeskrivelsen: “Still Life betyr “stille liv”, og er en kjent sjanger innenfor maleriet som gjengir objekter i ro. Prosjektet er en frysning av et øyeblikk, et hjem, en stemning, en følelse, som vitner om folks bosetning, og fraflytting, og om levd liv.”

 

ps. Tittelen på innlegget har jeg frekt lånt av Tommy Olsson. Den var så bra at jeg ikke kunne la være

 

 

Reklamer

Skriv et svar

Udfyld dine oplysninger nedenfor eller klik på et ikon for at logge ind:

WordPress.com Logo

Du kommenterer med din WordPress.com konto. Log Out /  Skift )

Google photo

Du kommenterer med din Google konto. Log Out /  Skift )

Twitter picture

Du kommenterer med din Twitter konto. Log Out /  Skift )

Facebook photo

Du kommenterer med din Facebook konto. Log Out /  Skift )

Connecting to %s

%d bloggers like this: